Barlinddalen og finnene

Det opprinnelige navnet på stedet var Ballinddalen. Navnet Barlinddalen kommer av nåletreet barlind som tidligere trivdes godt i området.
Man tror det var finner, innvandret fra Sverige, som ryddet plassen Barlinddalen (eller områder i nærheten). Nå ligger det en hytte som heter Finneplassen omtrent der plassen Søndre Barliddalen lå. Noe av steinmurene i nærheten, ved to store almetrær, kan være rester av hus på denne plassen.

Det kan også ha vært finner som bodde på Dølaløkka og Antensbråten litt lengre øst. Finnen Antinen skal ha gitt navn til den sistnevnte plassen (se detaljkart). Kampen het tidligere Danielsbråten og skal ha blitt ryddet av finnene Daniel og Paul.

I området har det sannsynligvis også langt tilbake i tid vært seterdrift. Muserud og Skollerud hadde uteslåtter på Barlinddalen.

Mer om finnene
Finnene innvandret til disse områdene fra rundt år 1650. De flyktet fra uår og harde tider i midtre deler av Finnland. Svenskekongen, som styrte i Finnland på den tiden, lovet finnene bedre forhold i de øde skogsområdene i Sverige. Senere vandret de videre til Norge.

Finnene drev med svedjebruk. De brente skogen og sådde rug. Rugplantene kunne bli ganske høye med 30−35 aks på hver rot og 50 korn på hvert aks. Etter flere avlinger på samme sted måtte nye områder brennes. De dyrket også neper før det ble vanlig med poteter. Nepefrø ble, som rugen, sådd i asken etter brenningen av skog. Dessuten drev finnene jakt og fiske. På denne måten ble de konkurrenter til de lokale bøndene. Etter at trekullbrenning til jernverkene ble vanlig, og sagbrukene kom i gang, ble det særlig stor konkurranse om skogen.
En del av finnenes kultur som de hadde med fra Finnland var badstuebading.

Finnene kalte den beste granskogen som ble brent for "huutha", og de bråtene som lå lengst unna kalte de "heithi". Nordmennene tok opp disse ordene, og i dag sier vi at et avsides område ligger borti "hutta heiti".

Finnene var til å begynne med ikke velkomne. Det ble laget et eget finnemanntall for å kartlegge dem. Danskekongen hadde gitt ordre om at "Skovfinner, Tryglere (løsgjengere/tiggere) og Jøder ikke maa findes i riket".
Allikevel hadde mange finner skaffet seg bygsel av kongen med rett til å bruke "et stykke skog", uten nærmere angivelse av grenser og utstrekning. Derfor innrettet de seg som det passet dem, også på nedlagte plasser og setre når de sto tomme.

Finnene var kjent for å drive med trolldom, og mange gikk til dem for å bli spådd.

Mange finner var også godt ansett og hadde god kontakt med resten av befolkningen. Bent Finne, Mannen til Kari Hiran som villedet Karl XII, gjorde tjeneste som spion.

Etter alt å dømme ble skogfinnene i Bærum langsomt, men temmelig fredelig opptatt i bygdesamfunnet.

I Norge er skogfinnenes etterkommere fra 1998 anerkjent som én av fem minoritetsgrupper. (Jøder er en annen minoritetsgruppe. Samer er ikke en minoritetsgruppe, men et urfolk).
Skogfinnenes språk og kultur ble ødelagt ved fornorskningsprosessen de ble utsatt for. Blant annet ble det bestemt at de skulle ha norske navn, ikke de "vanskelige" finske navnene.
Skogfinnene har eget flagg (se bilde), de har en egen forening, Skogfinneforeningen, og de har etablert et eget museum, Skogfinsk museum.

Kilder:

Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag

Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek

Davidsen, Trygve M. (1971). Mer om livet i min barndoms dal. Eget forlag

Grimestad, Sverre (2013). Nordmarka i nord. Dreyers forlag, Oslo

Trulsrud, Halstein og A. Morgan Olsen. Foredrag holdt på Lommedalen og Bærums Verk seniorsenter

Rune Hernes Bjerke. Skogfinneforeningen